Utvikling og modning som en prosess uten ende

Utvikling og modning er ikke en prosess som ender med en avslutning, for denne prosessen fortsetter livet ut. Derfor vil også den profesjonelle kunnskapen alltid være ufullstendig, blant annet fordi den profesjonelles innsikt er avhengig av hans eller hennes private historie og sosiale forutsetninger. Etter mitt syn er det viktig at vi som arbeider på hjelpegiver-siden erkjenner at selv om noen har levd under dårligere livsbetingelser enn oss selv, så betyr ikke dette at vi nødvendigvis er så grunnleggende forskjellig.

Det ekstisterer fortsatt et sterkt samfunnspåtrykk ndg å skille ut de syke/friske fra de svake/sterke. Jeg mener at en slik holdning er svært uheldig fordi den ofte skaper en uoverstigelig kløft mellom den hjelpegivende og den hjelpetrengende. Forøvrig tror jeg at denne enten-eller holdningen er en av våre største fallgruver som profesjonelle hjelpere - og som medmennesker generelt - fordi den virker fremmedgjørende på menneskelige relasjoner.

Dermed blir en slik holdning også en hindring for den nødvendige nærheten mellom behandler og klient og - ikke minst - den emosjonelle læringen for begge parter.