Er utroskap i parforhold en form for flukt?

Som parterapeut møter jeg ofte på utroskap og opplever at partnere ofte velger de store fluktveiene når de små ikke virker. Selv om de fleste av oss lengter etter nær kontakt i et parforhold, kan tanken på å ha full kontakt være for skremmende. Så hva kan dette skyldes?

Da vi var små ble vi - mer eller mindre - såret av våre foreldre, som jo var våre første kjærlighetsrelasjoner. De elsket (som regel) oss og vi dem. Det som såret oss er ikke glemt, men ofte ligger det i vårt ubevisste. Nå vi i parforholdet opplever skuffelse og desillusjon, erfarer vi på ny at den personen som vi forventer å elske oss mest av alle, sårer oss smertefullt. Da forsvarer vi oss og prøver å finne fram til måter å skape avstand til denne smerten på - og her velger mange å finne en annen person utenfor forholdet, som de håper kan møte deres behov bedre. Da er utroskapen et faktum og mange par oppsøker da en parterapeut. Parterapien handler i hovedsak om å samtale rundt det smertefulle for begge og forsøke å finne årsaken til at intimiteten mellom dem er blitt borte.

Utfordringen i terapien er ofte at den utro partneren opplever fluktveien som en kilde til glede og behag, så det kan oppstå en motstand mot å stenge fluktveien. Troen på at partneren igjen kan møte behovene kan være forsvunnet. Bildet av partneren er så og si "frosset". Parterapiens mål er å starte prosessen med "å tine" partnerene opp - og ikke så sjelden lar dette seg gjøre !