Sjelens hunger etter næring

Det er ganske vanlig for kvinner som er utstøtt at det tar lang tid før de merker at de ikke lenger blir møtt med hånlige blikk - men med anerkjennelse. De kan likevel lenge være skeptiske før de klarer å gi slipp på mistroen og da kommer stadiet for å vende tilbake til seg selv; at de må godta sin egen skjønnhet, den ville sjelen som vi alle er skapt av. Forfatteren Clarissa P. Estes´ skriver så bra om dette: at det antagelig ikke finnes et bedre mål for om en kvinne har vært "den stygge andungen" gjennom livet, enn at hun mangler evnen til å ta imot et ekte kompliment.

Hvis man sier at hun er pen eller begavet, påstår noe inni henne at hun ikke fortjener det eller at vedkommende som sier dette tar helt feil. I stedet for å forstå at skjønnheten i hennes sjel lyser gjennom henne når hun er seg selv, så skifter hun fokus og dermed fratar hun selv`et næringen, for selv`et hungrer etter anerkjennelse.

Den siste oppgaven for en utstøtt som finner sine egne er å godta sin egen individualitet, sin identitet som et spesielt menneske, sin egen skjønnhet og at alle som hennes sjel berører blir forvandlet når de lever nær henne.